Avduking av restaurert støtte ved Raufjellforsen.

Støtten ble avduket 5. juli 2003. Taler ved Thor Helge Eidsaune, Aleksej Perminow, Kari Brudevoll. Diktopplesning ved skuespiller Thor-Inge Gullvåg. Blomsternedleggelse av Aleksej. Avduking av informasjonstavle ved Brudevoll. Ca. 60 oppmøtte i pent vær.

Etterpå var det kaffe og kaker i skytterhuset ved skytebanen, der fangeleiren egentlig var.

Aleksej Perminow

Tidligere krigsfange i Norge. Bl.a. på Gardermoen. Rømte til skogs og unngikk heimsendelse etter frigjøringen. Gift 2 ganger og har barn og barnebarn i Norge. Første konen var fra Sørfold. Andre kone av tysk avstamning. Aleksej var 81 år og meget sprek og åndsfrisk ved avdukingen av minnestøtten

Han var født på landsbygda ved KIROV. Familien mistet gården under tvangskollektiviseringen, og faren ble industriarbeider i ural ved Sverdlovsk. Senere kom kone og barna etter, men var først hos forskjellige slektninger.

Aleksej fikk sin utdannelse ved  bl.a. Sverdlovsk.

Bodde her da han ble innkalt til militæret i 1940 og ble stasjonert i sørlige hvite-russland ved GRODNE, nå ved den polske grense.

Ble her tatt til fange (angitt av polsk dame), sammen med ca. 2,5 mill.russiske soldater. (Ble avskåret i en lomme inne i polen.

Kom til Tyskland, ble inngjerdet med piggtråd, men ingen brakker eller hus. Gravde seg ned i huler som de lå i den første tiden.Her var det ingen eller lite mat, og svært mange døde.

Ble utvalgt og sendt til tvangsarbeid på Tysk gods. Fikk mat og klarte seg bra. De som ble sendt på tvangsarbeid fikk det bedre enn de som ble i fangeleirer.

Aleksej kom senere til Finnland som tvangsarbeider i skogen, og senere ble han sendt med båt fra samleleir i Åbo  til Norge.

Spørsmål.

HVA SKJEDDE MED DE HEIMSENDTE FANGENE ETTER FRIGJØRINGEN?

-De ble først samlet i samle- og filtreringsgsleirer. Her var det mange forhør og etterretning om hva de hadde gjort og sagt. Fangene ble utspurt om hverandre.

Noen ble sendt til spesialkonsentrasjonsleirer med dommer på 25 – 30 år. I realiteten en dødsdom.  ( ca. 250 000   stk)

Andre ble sendt til tvangsarbeid og konsentrasjonsleirer  forskjellige steder i Sovjet. Det kunne være til arbeid i gruver f. eks. De ble ikke bevoktet, men hadde ikke lov å reise fra stedet.

Fangene ble behandlet som en slags forædere og deres historie ble FORTIET også i Sovjet.

Enkelte ble nok henrettet. Men dette var personer med helt spesielle "rulleblad".

Da Krustsjov kom til makta, ble konsentrasjonsleirene nedlagt.

EKS-fanger i Sovjet ville helst ikke snakke om sin skjebne, og de hemmeligholdt at de var tatt til fange.

Dette kan henge sammen med Stalins bestemmelse om at det ikke eksisterer noen fanger, BARE FORÆDERE!"  Det var ikke lov for soldater i den røde arme og la seg ta til fange.

NOEN SKJEBNER?

Aleksej nevner en venn av ham som han hadde gått på skole sammen med, vært i militæret sammen med, tatt til fange sammen, og som ble heimsendt etter frigjøringen.

Han kom i tvangsarbeidsleir ved et gruveanlegg.  Han kom under en tippvogn og fikk den ene foten ødelagt. Foten måtte amputeres, og da ble mannen sluppet fri, fikk reise hjem og da fullførte han sin utdannelse og fikk seg jobb som passet ham og hans handicap.

Aleksej vet bare om en russisk fange , utenom han selv, som ble igjen i Norge. Det var en i Trøndelag.

FINLANDSFANGER

Finnland hadde også tatt russiske fanger under vinterkrigen. Disse ble sendt heim med jernbane og behandlet som forrædere av sine egne heime i Sovjet.

KLÆR.

Russefangene hadde stort sett bare sine egne uniformer, ofte bare sommeruniformer. Disse ble utslitt og dårlige.

En del fanger, også Aleksej, fikk utdelt nye klær, og da var det "paradeuniformer" av ymse slag og fra forskjellige områder. Slik kunne man vanskelig identifisere en russefange ut fra uniformen. I Norge kunne det forekomme både tyske- og svenske uniformer på de russiske fangene.

Aleksej fortalte at de fikk tresko som var vonde å gå med. Han husker ennå lyden da de marsjerte på brolegningen gjennom en gammel by i Tyskland.

RUSSLAND I DAG?

Aleksej har besøkt sine heimtrakter, og han er forskrekket over fattigdommen og forfallet. Han sier han har dårlig samvittighet når han spiser og drikker godt her i Norge, mens han tenker på hvordan de har det i Russland.

Ikke penger til noen ting. Arbeidsplasser/ industri er lagt ned.  Søppelet flyter omkring. Ingen styrer og steller!

Folketallet synker. Stor hjerneflukt ut av landet. Alkohol- og rusmisbrukerne blir igjen.

Snart dør russeren ut!

*

TAPTE ÅR

Skrevet av Ivan Pasjkurov

Russisk krigsfange.  Nr 2517.  Fange i Polen "Suvalki"

Senere på Ørlandet (Uthaug).

Dombås

Siste året i tysk tjeneste på Bjørnøya.

STIKKORD

- Norske fangevoktere like gale som tyske.

- Mange tyskere hadde menneskelige trekk, men noen var sadistiske. (spesielt SS-soldater)

- Medlidenhet og hjelp fra norsk sivilbefolkning

- Små tilfeldigheter som bestemte liv eller død.

-Tyskkunnskaper reddet livet til Ivan.

- Vekking ved å kaste håndgranater inn i brakka. (Tysk lek)

- Nesten alle russere som hadde sittet i fangenskap fikk strenge straffer da de kom hjem til Sovjet.   10 års straffarbeid i østsibir. Amnesti etter Stalins død  15. september 1955.

- De som hadde båret tyske uniformer og våpen, kunne få dødsstraff.

- Fanger med en viss utdannelse (kunne tysk), ble valgt ut og sendt til Lillehammer. Der ble det tilbudt tysk tjeneste- ELLER sendt til en dødsleir ved Bodø ( "Skeidalen"??) (Ble nevnt ei øy utafor Bodø.)

- Sovjet brukte vakre jenter som reklamerte for heimsendelse etter krigen. Sovjet trengte alle for å bygge opp landet.

Pasjkurov kom ikke tilbake til Russland før i 1974.

-"Spesielle oppgaver". eget kompani organisert av SS. Soldater som skulle drepe fanger ved å kappe strupen over på dem. Dette for å holde fangetallet nede enda tilstrømningen var meget stor. (Polen , Tyskland)

De med spesielle oppgaver ble utstyrt med skarpe kniver. Fangene ført inn i spesielle rom hvor de ble presset i kne. Spsialsoldatene presset hodet bakover og kappet over strupen på fangene. Egne renner førte blodet ut fra rommet. Likene ble ført ut og kjørt bort på store lastebilder.

Soldatene ble motet opp med "Snaps" før ugjerningen, og ellers hadde de mange fordeler. Tredobbel lønn og lange permisjoner. Allikevel var det dem som måtte gi opp grusomhetene.

****

Anna Solvoll forteller:

Er født og oppvokst ved Megården. Jeg var 21 år i 1945.

Bor nå på Nedregård, postadresse Straumen.

Jeg så veldig mye av triste og forferdelige ting i forbindelse med russe-fangene.

- Vi hadde åker med turnips heime, og jeg pleide å ta opp neper som jeg la på en spesiell plass i ei grøft. Her kom russerfangene og hentet dem. (På tur til og fra arbeid)

-Hver dag så jeg at de måtte leie på avkreftede fanger. Hvis de seig sammen, ble de sparket og slått av vaktene.

-En straffemetode som ble brukt, var at fangene ble låst inne i trange båser av netting. Det var så trangt at det var umulig å sitte eller ligge. Fangene måtte stå oppreist helt til de svimte av i burene.

På "Fagerbakken" (ved tjønna)  skal det ha vært en støtte av en fange som rømte. Fangen ble jaget og skutt her. I dag står ei hytte på stedet.

Far min hadde gårdsbruk ved "Lappelva" ved Antervatn.  Noen fanger som rømte, trodde de var i Sverige da de så husene her. Det var en 6-7 stk.  SS- soldater sporet dem opp og skjøt dem ned på åkrene til far min. SS-soldatene var helt ville i øynene!

En av fangene svømte over Anterforsen og slapp visst unna.

- Trist å se på disse stakkars menneskene da de gikk på arbeid. Tresko på føttene og kledd i filler !

-Daglig ble fanger slept heim, da de var syke og dårlige.

- Onkelen min drev fiske og han pleide å legge fiskslo, hoder og spord ved fjøsdøra. En fange på tur fra arbeid, prøvde å stjele noen fiskehoder, og ble resolutt skutt ned ved fjøsdøra av vakten.

Etter frigjøringen opplevde jeg en kveld en litt artig hendelse. Russerne hadde tvunget tyskerne til å stille opp på rekke på veien.  Så gikk de langs rekkene og plukket ut de som hadde vært  mest sadistiske og som de hadde et vondt øye til.

Da var ikke tyskerne videre høye i hatten.

Men jeg så ikke at det ble utført noe håndgemen. Russerne var disiplinerte.

- Da russerne hadde festforestilling med musikk og underholdning, ble sivilbefolkningen ønsket velkommen, men tyskerne som prøvde å møte opp, ble straks jaget bort.

-Etter frigjøringen gikk mange fanger rundt på gårdene.  Jeg selv var litt redd for russefangene. Ikke godt å vite hva folk som hadde vært innesperret og mishandlet kunne finne på.

***

Ekskrigsfange Aleksej Perminow og Thor-Helge Eidsaune taler ved avdukingen av minnestøtten ved Raufjellforsen/ Hjartåsen. Foto: HB 2003