Slaveanlegget i Nordland 1940-1945
Fangeleirer og russiske gravsteder.
Vandalisering av russiske minnestøtter.
Forord
Denne oversikten er kommet frem ved at jeg først har samlet inn stoff fra de skriftlige kildene, dernest befart terrenget for å lokalisere stedene nøyaktig og for å ta bilder. En del samtaler med lokalbefolkningen har det også blitt. Interressen for dette ble vakt p.g.a. arbeidet til Uffe Drost fra Danmark. Han er også en hovedkilde til stoffet. Stor takk til Uffe for det arbeidet han har utført !
Innledning
Under andre verdenskrig bestemte tyskerne seg for å forbedre kommunikasjonene radikalt i Nord-Norge. Først ville de forlenge Nordlandsbanen til Kirkenes, men fant senere ut at det ble for krevende. De konsentrerte seg derfor om en jernbane til Narvik, og utbygging av riksvei 50.
 
I arbeidet satte tyskerne inn krigsfanger som slavearbeidere, og det ble anlagt mange fangeleirer langs traseen mellom Mo i Rana og Narvik. De aller fleste fangene var fra Sovjetsamveldet (Russere), men en del var også fra Jugoslavia (Serbere).
 
Fangene hadde harde og umenneskelige forhold i dårlige blikkskur og med lite mat. Mange bukket under av sult  og sykdom, mens andre ble henrettet for ymse bagateller og tilfeldigheter.
 
Mange av fangeleirene hadde egne gravsteder hvor de døde fangene ble gravlagt. Enkelte gravsteder samlet opp lik fra flere fangeleirer.
 
I 1945 ble det på disse gravstedene reist minnesmerker over de som ofret livet sitt i den grusomme krigen. Overlevende russiske fanger bygde opp disse minnestøttene og laget innskripsjoner. " Takk for innsatsen! Fedrelandet vil aldri glemme dere !"
 
P.g.a. det store antallet leirer, og det store antallet fanger, ble det ganske mange slike gravsteder og minnestøtter i 1945. De fikk stå til 1951. Da ble de rasert, vandalisert og ødelagt av den norske stat!
Grunner
Den kalde krigen skapte frykt for sovjetsamveldet og kommunismen, og en redsel for spionasje. Det ble bestemt at likene fra alle disse gravstedene måtte flyttes til en bestemt plass. En felles gravplass, helst langt fra militære anlegg.
Tjøtta ble valgt.
Operasjon asfalt
 I 1951 ble gravskjendingen utført under ledelse av Kaptein Johan Arntzen, sentralkontoret for krigsgraver, for forsvarsdepartementet ved Korner Halsne. Arbeidet ble utført i hast og delvis hemmelighet i den lyse nordlandsnatta. En ting var at likene ble flyttet, men hvorfor måtte minnesmerkene ødelegges?

Grunner for å sprenge minnesmerkene
 Følgende grunner ble oppgitt for at minnesmerkene måtte sprenges i stykker.
1. Sto i veien for å fjerne likene. (Eks. Randalsvollen)
2. Sto i veien for grunneiere som skulle dyrke opp jorda. (Storvoll)
3. Skjemmet utsikten for turistene langs riksveien. (Saltfjellet)

I ettertid kan man tryggt si at alle disse årsakene var ganske grunnløse. Alle de gravstedene jeg har besøkt  ligger fortsatt på udyrket område. Støttene sprengt i filler, mens fundamentene ennå står.(Fundamentene måtte jo være mere i veien for oppgravingen enn selve støtten!) For meg ser det ut til at støttene bare unntaksvis har stått rett over gravene!

I dag er altså en viktig del av dokumentasjonen for vår historie ødelagt. Krigshistorie og ikke minst lokalhistorie for de kommunene i Nordland som var preget av slaveanlegget under krigen. Sprengningen av minnestøttene som de overlevende fangene med møysommelighet bygde opp, er en respektløs handling og en stor tragedie. Hvorfor tale så vakkert om at vi aldri må glemme?








polarbanenhttp://polarbanen.no/ shapeimage_3_link_0
 
Inskripsjon på minnestøtten
ved Pothus i Saltdalen.
Denne teksten er ganske betegnende for de tekster som sto på de opprinnelige originalstøttene.
Fangeleirer og gravsteder
fra sør mot nord.
Antallet fanger er tall fra inspeksjonen
ved frigjøringen i 1945.
Om sporene etter arbeidet med jernbanen Fauske - Narvik 1940-1945 med krigsfanger som arbeidskraft.